Amerikanere gjorde fremskritt med historiske prestasjoner, mens veteranene slet i Paris.

1. Alcaraz og Sinner leverte et mesterverk – er dette bare begynnelsen?

To ord beskriver finalen i herreklassen i Roland Garros 2025 mellom Carlos Alcaraz og Jannik Sinner: ren magi. En venn av meg, en erfaren kunstlærer, pleide å si til elevene sine: «Det maleriet var fremragende. Men det var ikke magisk.»

Tennishistorien er full av fremragende kamper. Men for at en kamp skal krysse grensen til det magiske, kreves noe ekstraordinært. Først og fremst må det skje i en viktig finale. Deretter bør det være mellom de største spillerne i sin generasjon. Og sist, men ikke minst, må spillets kvalitet og den dramatiske utviklingen være uten sidestykke – med et uforutsigbart forløp og et intenst, jevnt resultat.

Finalen mellom Alcaraz og Sinner var utvilsomt magisk. Alcaraz reddet tre mesterskapspoeng på 0-40 – en nærmest umulig situasjon å snu, særlig i en Grand Slam-finale mot en motstander som har vunnet de to siste majorturneringene og virker uovervinnelig.

Gang på gang fant Alcaraz svar på Sinners utfordringer – og omvendt. Sinner kunne lett ha kollapset etter å ha blitt brutt tidlig i femte sett, men han kjempet seg tilbake og presset kampen til det ytterste. Til slutt var det igjen Alcaraz’ magi som avgjorde. «Jeg tror ekte mestere formes i slike øyeblikk, når man håndterer presset på best mulig måte,» sa Alcaraz etter kampen. «Det er nettopp det de største har gjort gjennom hele karrieren.»

Denne finalen føyer seg nå inn i rekken av ikoniske tennisøyeblikk, sammen med:

• Wimbledon 2019: Novak Djokovic snur to mesterskapspoeng og vinner mot Roger Federer i avgjørende tiebreak.

• Australian Open 2012: Djokovic beseirer Rafael Nadal etter nesten seks timer – 7-5 i femte sett.

• Wimbledon 2008: Nadal slår Federer 9-7 i femte sett, i en episk kamp som avsluttes i skumringen.

• Wimbledon 1980: Björn Borg vinner sin femte strake Wimbledon-tittel etter å ha overlevd John McEnroe i femte sett, 8-6.

• WCT-finalen 1972: Ken Rosewall slår Rod Laver i tiebreak i femte sett i Dallas, da turneringen regnes som den tredje viktigste i verden.

Før Roland Garros var det allerede klart at Alcaraz og Sinner hadde skilt seg ut som de beste i feltet, etter å ha vunnet de fire siste Grand Slam-turneringene samlet. Deres dominans de siste to ukene, med en uforglemmelig finale som høydepunkt, har befestet deres posisjon ytterligere. «Det er fint å vise at vi kan levere tennis på dette nivået,» uttalte Sinner. «Det er bra for sporten og publikum. Stemningen i dag var spesiell, og det å få være en del av det – det er noe helt unikt.»

2. Novak Djokovic: I storform som 38-åring

I fjor mente mange at Wimbledon fungerte som oppladning for Novak Djokovic før OL. Målet ble nådd. I år synes Roland Garros å ha hatt en lignende rolle, med sikte på å sikre sin 25. Grand Slam-tittel – kanskje på All England Club.

For mindre enn en måned siden hadde Djokovic ikke vunnet én eneste kamp på grus denne sesongen, og hans siste singeltittel stammet fra OL sommeren før. Men som vanlig jobbet han seg sakte, men sikkert opp igjen: først ved å vinne karrierens 100. tittel i Genève, og deretter ved å ankomme Roland Garros med fornyet selvtillit. I Paris vant han tolv strake sett og nådde kvartfinalen, hvor han møtte fjorårets finalist Alexander Zverev. Der viste Djokovic sitt fulle repertoar – bevegelse, taktikk og presisjon. Etter kampen sa han: «Å slå en av verdens beste spillere på en av de største scenene er akkurat det jeg trener for – selv i denne alderen. Det er et bevis for meg selv og andre på at jeg fortsatt kan prestere på toppnivå.»

I semifinalen tapte Djokovic i strake sett mot Sinner, men kampen var langt jevnere enn resultatet (6-4, 7-5, 7-6 (3)) tilsier. «Nå venter Wimbledon,» sa Djokovic etterpå. «Det har alltid vært min favorittturnering siden barndommen. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å være klar. Kanskje det er der – eller på raske hardcourtbaner som i Australia – jeg har størst mulighet til å vinne en ny tittel.»